Vi hadde leid ei hytte som base, med tilgang på do, dusj og kjøkken. Noen lå innomhus, men de fleste lå ute i telt og lavvu. Lørdag morgen stod vi tidlig opp og spiste frokost i hytta, smurte matpakke, tømte varmt vann på termosen og pakket sekken. Vi møtte opp utenfor Raubergstulen kl.09.00 til en kort gjennomgang før turen. Herfra kjørte vi opp til Juvasshytta. Veien ender på ca.1800 moh og er Nord-Europas høyest-liggende bilvei. Vi parkerer utenfor Juvasshytta og ser derfra rett bort på Galdhøpiggen sommer-skisenter. Skianlegget ligger på en bre som kalver ut i et vann og utsikten er arktisk. Været er litt skiftende, men så tidlig på turen kan vi se blå himmel og kjenne frisk bris.

Turfølget fra Raubergstulen (90 stk) legger i vei ca kl 10.00. Første stopp er ved kanten av Styggebreen. Her spiser vi litt og setter på oss klatreselen før vi fester oss inn i tauet som skal føre oss trygt over breen. Det er med fire brefører fra Raubergstulen, og vi fra Odal Turlag får et tau og en brefører for oss selv. Taulaget vårt legger i vei over breen ca. 11.30. Det har begynt å blåse ganske kraftig, det var meldt stiv kuling, samtidig som det snør lett. Oppover breen pisker det i ansiktet og alle tar på hetta for å holde vinden ute. Vi må hoppe over noen små bresprekker på veien over isen, men de er godt synlige siden det ikke ligger noe særlig snø oppå isen.

Vi lar oss imponere over ungdommene som holder et jevnt tempo i tauet, og vi ser ingen sure fjes. Det er svært lite klaging å høre, selv om forholdene er ganske krevende. Mange har ikke vært på en slik fjelltur før, og underveis mens vi går der i tauet to meter fra hverandre og ikke får pratet noe særlig, lurer vi voksne på om dette kan bli et litt vel tøft møte med den norske fjellheimen. Sterk vind, jevnt tempo, snø og dårlig sikt, ikke akkurat optimale forhold for en fjelltur til Norges høyeste fjell. Glatt ble det også da vi kom opp i steinura med nysnø på spisse steiner. Men det viste seg at vi hadde med oss en gjeng med tøffinger, og alle odølingene kom opp på toppen av Norges tak. Hytta på Galdhøpiggen kunne vi så vidt skimte i snødrevet, og på toppen var det tykt med folk. Det kom folk fra både Spiterstulen, Juvasshytta og Raubergstulen, så det var sikkert et par hundre mennesker på toppen i løpet av den kalde halvtimen vi var der oppe.

Kl. 14.00 gikk vi samlet ned fra Galdhøpiggen. Siden det både snødde og blåste kraftig, ville breføreren at vi skulle holde sammen. Steinene var såpeglatte nedover igjen, og vi måtte ta oss god tid og holde fast i steinene for ikke å dette. Det var godt å komme ut på breen igjen etter den kronglete nedfarten på steinryggen. Vinden tok kraftig over breen, men heldigvis hadde vi den i ryggen på veien ned igjen. Da vi trasket de siste hundre meterne på veien fra skisenteret og ned til Juvasshytta var vi tunge i beina, men tilfreds med oss selv. Vi hadde vært på Norges høyeste fjell i litt av et vær og alle hadde kommet til toppen. Vi turlederne var stolt av ungdommene vi hadde med oss og roste dem for flott innsats. Det er morsomt å dra på tur når man har med seg kjekk ungdom som gjør sitt beste, holder humøret oppe og tåler en utfordring.

Nede på hytta igjen, laget vi felles middag. Seinere på kvelden satt noen rundt bålet, mens andre koste seg inne med prat og kortspill. Søndag pakket vi ned teltleiren, vasket oss ut av hytta og satte nesen hjemover.

Det blir fjelltur neste år også. Da drar vi helga før. Sted er ikke helt bestemt enda, men det blir en mindre krevende tur. Kom gjerne med ønsker for turen til neste år! Nærmere beskjed kommer på nettsida til Odal Turlag.

Tekst og foto: Øivind Strand og Kari-Anne Tangen, turledere.