Brede Larsen er død. Han ble født i 1911 og ble 95 år. Det ble et langt og fargerikt liv han hadde bak seg, fullt av opplevelser og arbeid og ikke minst samfunnsnyttig innsats. Det var alltid småkårsfolkets livsvilkår som sto hans hjerte nærmest og som framfor alt preget livsverket hans.

Bredes foreldre var Kari og salmaker Anders Larsen. Han var den eldste av to sønner, og han har fortalt meg at han ble oppdratt strengt, men fritt, og ble stimulert til å tenke og handle sjølstendig. Det satte sitt preg på livet han levde. Han var en rolig og stillferdig mann, men fast og målbevisst. Folk visste at de kunne ha tillit til ham.

Sammen med sin kone Alma fikk han tre barn, Arve, Liv og Jan, som han hadde et godt familieliv med.

Brede kom tidlig ut i arbeidslivet. 14 år gammel begynte han først som tømmerhogger og sagbruksarbeider, og han var bare 18 år gammel da han dro til Sørishavet hvor han jobbet på et hvalkokeri i to sesonger. Deretter fortsatte han sjølivet under andre himmelstrøk, inntil han vendte hjem til Norge og tok arbeid som grunnarbeider i Oslo. Etter en tid ble han transportarbeider og kjøpte seg lastebil. Hele denne perioden var full av opplevelser som ga ham mye livserfaring.

Det var arbeiderbevegelsen som formet Brede politisk. Han var først medlem i Arbeiderpartiet, men under Finlandskrigen i slutten av 30-åra søkte han kontakt med Norges kommunistiske parti, og da Norge ble besatt av den tyske nazimakten ble han fra første stund av med i partiets illegale virksomhet. Han gjorde en stor innsats i det illegale motstandsarbeidet, først i spredning av illegale skrifter, og så i transport av våpen, ammunisjon og materiell til motstandsgrupper. Ikke minst viktig var hans innsats for opprettelse av flyktningeruter og kurer-ruter til Sverige. Det er mange som har Bredes innsats å takke for at de berget livet gjennom dramatisk flukt i krigsårene.

Brede har også gjort en stor innsats i det sosialpolitiske liv i samfunnet vårt. I det første kommunevalget etter krigen ble han valgt inn i kommunestyret i Nord-Odal, og i 34 år fortsatte han som kommunestyremedlem og medlem av formannskapet. Han var også faglig tillitsmann i årrekker. I styret for kommuneskogene i Nord-Odal var han medlem i 28 år. Han var lagrettsmann og skjønnstakstmann til han var langt opp i 70-åra. I mange år var han også landsstyremedlem i Norges kommunistiske parti. Gjennom alle disse åra hadde Brede en levende kontakt med småkårsfolket og med problemene i hverdagen deres, og han kunne derfor være en framtredende talsmann for dem. Seinere i livet ble Brede medlem av SV hvor han fortsatte sitt livsverk.

Brede var på talefot med alle, og han var høyt respektert også av sine politiske motstandere. Han var glad i naturen og hadde noen av sine beste stunder i fisketurene på Storsjøen. I en av telefonsamtalene jeg hadde med han like før han kom på sjukehjemmet, fortalte han at han nettopp hadde gjort en slik tur. – Men du har jo vært alvorlig sjuk, og har fra før et dårlig bein, hvordan kom du opp i båten, spurte jeg. – Å, jeg rulla meg oppi, sa han. Han hadde et pågangsmot som var nesten uten grenser.

Om sitt forhold til naturen sa han at alt liv lever på naturens premisser. – Jeg trur på livet som gror og har stor respekt for naturen. Det er bare mennesket som med sin framferd er en trussel mot, og som ødelegger naturen, sa han.

Opplevelsene fra krigen satt djupt i Brede, og overfor all den uro og alle krigene som har blitt utløst etter verdenskrigen, sto han alltid på de undertryktes side. Han engasjerte seg for at de måtte sikres fred og frihet, og i fredsbevegelsen var han aktivt med i kampen for å sikre verdensfred. I samtaler om disse spørsmålene siterte Brede ofte fra Nordahl Griegs antikrigsdikt «Til ungdommen».

Brede var glad i landet vårt, men han så også klart hva som er skjevt og urettferdig hos oss sjøl og ikke minst i verden omkring oss, Han sloss med all sin evne for at vi må overvinne kreftene bak uretten. Han ville fram til en verden som var fri fra krig, undertrykkelse og nød. Og han trudde at menneskeheten en gang vil gjennomføre denne drømmen. Slik var Brede i pakt med det Nordahl Grieg uttrykker seinere i «Til ungdommen»:

Edelt er mennesket – jorden er rik.
Finnes her nød og sult – skyldes det svik.
Knus det! I livets navn skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd eies av alle!

Brede levde i samsvar med disse tankene.

Det er et sterkt og godt menneske som nå, etter et langt og rikt liv, er gått bort. Vi lyser fred over Brede Larsens minne.